Frykten har ligget der lenge, men at det skulle ende slik det gjorde er vanskelig å forstå. Enda vanskeligere er det å akseptere at du er borte. Min kjære pappa, min klippe, den som bestandig sa; det går fint, det ordner vi. Du var så sterk, det var ikke en ting i denne verden du ikke fikk til. Tilogmed løpe med brukket ankel klarte du, det er jammen godt gjort.

Tiltross for din styrke har jeg bestandig av en eller annen grunn vært redd for at det skulle skje deg noe, sykdom, ulykke, et eller annet grusomt. Det var først de siste årene, da du endret deg, da du ble mørkere, da du ble en annen, at jeg for alvor begynte å frykte at du en dag skulle velge som du gjorde. I ettertid kan det virke som du egentlig ikke trodde du hadde noe valg. For hvem kan velge å velge bort livet? For oss som sitter igjen og ser alt du ikke så, er det ubegripelig.

Det er gått 7 måneder siden du tok ditt eget liv, det har vært en bratt læringskurve å lære å leve uten deg. En ting er alt det praktiske som må håndteres, en annen ting er alle de ubesvarte spørsmålene som jeg har måttet lære å leve med. Tanker om hvorfor du gjorde som du gjorde, tanker om hva jeg gjorde, tanker om hva jeg skulle gjort, tanker om alt det jeg ikke gjorde. Som etterlatt etter selvmord er det vanskelig å unngå skyldfølelsen, selvom fornuften forteller meg at den er uberettiget, sier følelsene noe helt annet. Jeg har bestandig vært opptatt av fakta, og sjeldent slått meg til ro uten oversikt og forståelse rundt det jeg lurer på. Å stå her nå, vel vitende om at jeg aldri vil kunne finne fasiten, kan tidvis være ganske krevende. Det er krevende å innse at fasiten er borte, og at eneste vei videre er å akseptere at jeg aldri vil få svar, jeg vil heller aldri få deg tilbake.

Selvmordsstatistikken i Norge er dyster, 639 personer tok sitt eget liv i 2020. Mellom 5000 og 6000 mennesker antas å være etterlatte per år! En liten trøst er at jeg ikke er alene, at det åpenbart er langt flere enn meg selv som angivelig har gjort noe «galt». Å vite at jeg ikke er alene om å sitte igjen uten svar og med alle disse spørsmålene, tankene og følelsene gjør det litt lettere å velge å stole på fornuften. For det er nettopp det jeg har måttet gjøre.

Jeg har måttet velge å stole på fornuften for å klare å komme meg gjennom de tøffeste dagene. Det enkleste hadde vært å gi opp, grave seg ned, slutte å leve. Det har kostet mye å stå i smerten, men jeg opplever virkelig at jeg har gjort nettopp det.

Jeg tok tidlig et aktivt valg om å fortsette å leve, samtidig som jeg sto i den krisen som pågikk. På et tidspunkt var jeg usikker på om jeg egentlig «sto i» utfordringene, eller om jeg bare skøv de til side ved å fylle dagene med rutiner, aktiviteter som jeg egentlig visste jeg likte (selvom det ikke kjentes sånn ut da), og smil selvom jeg helst ville gråte. Mitt fokus har vært på å fylle på med det som gir meg energi, gjøre mest mulig av det som gjør meg glad for å balansere det som krever energi og gjør meg trist.

Jeg har vært bevisst på å ta små skritt om gangen, utfordre litt etter litt det som har vært vanskelig å forholde seg til, og gi meg selv ros for å ha gjennomført det jeg ikke trodde var mulig. Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd hva jeg skulle gjennom, og spurt hvordan jeg trodde jeg kom til å håndtere det, hadde nok svaret vært at jeg aldri hadde klart å komme meg gjennom. Jeg vil ikke si at alt er som før, for ingenting vil noen gang bli som før, men livet går likevel på et vis videre. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt, se verden med nye øyne og finne nye veier å gå.

Selvom noen stier er grodd igjen, har det dukket opp mange nye. Jeg velger å beholde skoene på og gå videre.

-Marianne-

Foto: Inger Eide Nordseth, Nordseth kommunikasjon