Å velge er vanskelig, og enda vanskeligere dersom alternativene er uklare. Å velge når alternativene i tillegg ikke er reelle alternativer er virkelig ikke enkelt. Se for deg å velge mellom to epler, det ene er råttent, det andre er friskt og fint. Men så er det noe med at det råtne eplet er det du er vant med, det du kjenner, og det du har hatt i sekken hele livet. Det er fort gjort å tenke at det er det råtne eplet som er riktig valg, tiltross for at fornuften sier det motsatte. Hvem vil vel ha et råttent eple, hvis man kan få et nytt og friskt?

Vel, nylig måtte beslutningen tas om å selge barndomshjemmet mitt. Hjemmet der mamma og pappa har bodd de siste 45 årene, huset der jeg bodde frem til jeg flyttet ut i en alder av 25. Etter at pappa gikk bort, har det vært en kamp å klare å forholde seg til det huset. Bare å si adressen var lenge vanskelig, og enda vanskeligere å se for seg å kunne tilbringe tid der, med tanke på det som skjedde. Til deg som ikke kjenner historien kan jeg fortelle at pappa valgte å avslutte sitt eget liv i det huset, han begikk selvmord  11.12.2020, og mamma fant han. Etter det har huset på mange måter vært som et råttent eple, alle tanker og følelser knyttet til huset har vært vonde. Vi kunne valgt å beholde det, mamma kunne valgt å bli boende, men ingen av oss tror det hadde vært mulig. Det har vært ekstremt vanskelig for mamma å akseptere at hun måtte velge bort huset, tiltross for at valget aldri har vært reelt. Hvem ville vel valgt et råttent eple fremfor et nytt og friskt?

Uansett, veien har vært lang, og det har vært utallige timer med tanker og diskusjoner frem og tilbake, og prosessen har vært smertefull. Vi landet omsider på at huset skulle selges, og nå er det solgt. Uansett hvor vanskelig veien mot beslutningen har vært, opplever jeg likevel at nå som «valget» er tatt er det vesentlig enklere å forholde seg til veien videre. Av og til må man bare hoppe i det, og stole på at uansett hvilken beslutning man lander på, er det enklere å forholde seg til, enn om valget forblir ugjort. Å «bare tenke» har sjeldent veldig god effekt.

I hverdagen som fysioterapeut og veileder i tiltaket arbeidsrettet rehabilitering møter jeg på mange som står ved veiskiller i livet. Mange er rådville, de kjenner at noe er feil med hvordan livet er konstruert akkurat nå, samtidig er det krevende å se for seg at man skal bryte ut av de vante mønstrene og gå i en ny og annerledes retning. Vi mennesker er vanedyr, og foretrekker ofte det vi kjenner, uavhengig av om det vi kjenner er bra eller dårlig for oss. Mange opplever også å være låst, fordi de rett og slett ikke evner å se hvilke muligheter som finnes, ei heller å se klart hva som faktisk gjør at livet oppleves «feil» akkurat nå. På veien mot å se klart, er hvertfall min erfaring at det å erkjenne at noe er feil, og at livets innhold ikke er som man ønsker, det første skrittet mot å komme seg videre. Først da kan man begynne å sortere hva man vil ta med seg videre og hva man kan avse.

At pappa døde brått var brutalt å forholde seg til, samtidig hadde det vært et tungt år, der vi nærmeste forsøkte gjentatte ganger å hjelpe. Det var mye frykt, og de siste ukene løp jeg til vinduet hver gang jeg hørte en bil, i frykt for hvem som kom, og med hvilket budskap. Den dagen budskapet faktisk kom var helt grusom, jeg ble nummen og gikk inn i en sjokk tilstand jeg aldri før har opplevd. Samtidig hadde jeg i det minste nå fått fasiten, det var ikke lenger noe tvil om hvordan det ville ende. Først da kunne jeg begynne prosessen med å bygge meg opp igjen og skape et nytt liv. Et liv uten pappa, samtidig et liv der jeg i det minste følte mer forutsigbarhet og ikke behøver å lure på hvordan det kommer til å gå. Nå vet jeg hvordan det gikk. Selvom det er ubeskrivelig smertefullt, er det likevel enklere å forholde seg til enn uvisshet.

Jeg har tatt et valg om å leve videre, gjøre det jeg kan for å stå stødig på egen ben, kjenne på glede. I perioder har det vært fristende å gi opp, ikke avslutte livet, men forholde meg passiv til eget liv og la det som skjer skje. Jeg velger dog det motsatte og er aktiv deltaker i eget liv med alt det ansvar som medfører. Jeg velger å se fremover og jeg velger å ikke frykte det ukjente.

En ny start, kan også være en god start.. selvom det ukjente ofte kan virke skremmende.

Ny uke står snart for tur, fyll den med det du ønsker.

-Marianne-