Fake it till you make it. Noen ganger slår det meg hvor geniale mange av uttrykkene jeg har hørt gjentatte ganger egentlig er. Fake it till you make it er et uttrykk som har fått en langt større betydning nå enn tidligere.

Jeg har ikke bestandig vært så god på å «late» som om alt er bra , hvis det ikke er det. Øynene er sjelens speil har jeg ofte fått høre, og mine nærmeste har aldri lagt skjul på at jeg er lett å lese. Munnen kan smile, samtidig er det ofte enkelt å avsløre på øynene hvorvidt smilet er ekte eller ikke.

Uansett om jeg har blitt avslørt eller ikke, å smile tiltross for at man egentlig vil gråte har en viss verdi likevel. Det er selvfølgelig både lov og fornuftig å kjenne på de triste og vonde følelsene, men det er også lov til å ta pauser fra det som er vondt. Husk: du ER ikke sorg, men du kan befinne deg i en sorgprosess. På samme måter ER man heller ikke en depresjon, men man kan ha en depresjon. I det ligger det også en undertone om håp i at det er en forbigående tilstand, som vi kan påvirke. Gjennom vår tilnærming og håndtering av det som foregår, kan vi absolutt påvirke resultatet, og sorgens kapittel er ikke nødvendigvis evigvarende.

Det siste halvåret har uten tvil vært krevende på mange måter, og det har vært fristende mang en gang å gi opp. En stund etter at pappa døde, kan jeg huske at jeg var ekstremt misunnelig på damene på tv, damene som smilte med både munnen og med øynene. Jeg husker at jeg hadde en drøm og et håp om at jeg en dag igjen skulle få kjenne på glede, være glad både med munnen og øynene. Jeg må innrømme at jeg var usikker på om jeg skulle få til nettopp det.

At fornuft og følelser ikke bestandig er på lag er jeg klar over. Samtidig har jeg ofte latt meg lede av følelsene istedenfor det fornuften har fortalt meg. Det har vært både vondt og frustrerende. Dersom noen hadde fortalt meg på forhånd at jeg skulle gjennom det det siste året har gitt meg, og spurt meg hvordan jeg tror jeg ville håndtert det tror jeg nok sikkert at svaret hadde vært at jeg ikke hadde klart det. Jeg hadde ikke klart å stå i det, jeg hadde gitt opp. At jeg skulle ende opp med å miste pappa`n min i selvmord og sitte igjen med alle de uforståelige tankene og vonde følelsene, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle klare å komme meg gjennom. Men når jeg først sto der, sto i det med hele meg, var det aldri noen tvil om at jeg hadde et ønske om å leve videre. Om det var fagpersonen i meg, mamma`n i meg, eller rett og slett bare meg selv som fikk frem det svaret er jeg usikker på, men fornuften var iallefall så sterk at selv de tøffeste følelsene ble overstyrt. Jeg tror kanskje det som har gitt meg mest styrke i denne prosessen, er valget om å stole på fornuften fremfor følelsene. Jeg har valgt å fylle på med alt jeg har kunnet komme på av aktiviteter og andre ting som har generert positivt input, for å balansere det som har krevet energi og gjort meg sliten og trist.

I min fysiohverdag møter jeg mange som har det på samme måte. Mange opplever at de tøffe takene gjør det krevende å se fremover, gjør det krevende å ha tro på fremtiden. Uten tro er det vanskelig å mobilisere. Det er vanskelig å iverksette tiltak som kan være avgjørende for å få det bedre. Og en ting er sikkert, det blir ikke bedre av seg selv. Det krever at man tar ansvar, at man er i stand til å ta initiativ til å gjøre de tingene som teoretisk sett skal gjøre at man oppnår fremgang, økt overskudd og bedre livskvalitet. Nå skal det sies at noen kan være så langt nede at man kan ha behov for medikamentell behandling for å i det hele tatt komme i posisjon til å handle, men for mange kan det være til hjelp å tenke at man rett og slett bare må Fake it till you make it. Gjennomføre det du vet du egentlig liker, tiltross for at det oppleves som noe helt annet der og da.  Stå når du helst vil ligge, smile når du helst vil gråte. Hjernen er ikke så god på å skille mellom forestilling og «real life», og i verste fall kan det faktisk hende at at du lurer deg selv til å tro at du både er bitte litt glad og ønsker å bli stående likevel.

Poenget er at når livet kjennes tungt, er det fristende å gi opp. Det er fristende å lytte til stemmen som sier at det er ok å slutte å kjempe. Nå skal jeg ikke skryte på meg at hver dag er like stilig, men i det store og hele er dagene hvertfall langt bedre enn de var for kort tid siden. Tilfeldig? Mulig det, men jeg er samtidig ganske trygg på at bevisste valg om å skape noe å se frem til, skape situasjoner i hverdagen å glede seg over, og det å faktisk gjennomføre hverdagslige sysler tiltross for at det overhode ikke kjennes riktig der og da, gir grobunn for håp, motivasjon og tiltaksevne. Start i det små, vær tålmodig, og ha tro på at det er i motbakke det går fremover.

I Løvenes konge hevdes det at livet er meningsløst, og at det derfor er viktig å finne ut hva man selv ønsker å fylle det med. Jeg kunne ikke blitt mer enig. Så derfor har jeg senket lista, justert kravet til resultater, og tar beslutninger på bakgrunn av hva som gir meg glede i livet.

Sorgens kapittel har vært innholdsrikt. Etter utallige timer med tomme smil, tunge treningsøkter, krevende samtaler, bevisstgjørende refleksjoner og bevisste valg, har jeg tro på at fremtiden blir bra. Ambisjonene er ikke så voldsomme, men jeg har en tro og et håp om at livet skal gi meg glede og energi. Og du: det er mye god helse i å være glad, så just do it, og gled deg frisk.

-Marianne-