Det er ikke bestandig så enkelt å legge merke til alle de små stegene underveis, skrittene som sakte men sikkert leder oss fremover på nye stier. Mamma og jeg har hatt noen dager sammen, og det har vært både utfordrende og gode øyeblikk. Det er fort gjort å fokusere på de krevende øyeblikkene, og «glemme» alle de gode. Det er lett å glemme de positive øyeblikkene som bekrefter at det uten tvil har skjedd en endring.

For 7 måneder siden satt vi side om side i en sykeseng på Ski sykehus, dag ut og dag inn, sammen. Det handlet om å overleve, komme seg gjennom dagene. Det handlet om å bare være nær, kjenne trygghet og ikke være alene. Det er fremdeles viktig å tilbringe tid sammen, men gjennom mange timer med øving er det nå rom for å utfordre på langt mer enn bare å overleve. Steg for steg har vi jobbet med å være sammen, alene og med andre. Vi har øvd på å gå utenfor døra, for oss selv og blant andre mennesker. Vi har kjørt bil, ulike biler. Også de bilene som gir direkte assosiasjoner til alt som er vanskelig og vondt.  Vi har kommet oss gjennom de ulike tidene på dagen, og stått i de vanskelige tidspunktene. Vi har tilogmed vært så tilstede i dagen at vi har glemt hvilke tider som kom og gikk.  Listen er lang over alt vi har gjort sammen de siste månedene, men hovedpoenget er at vi har tatt enormt mange skritt i retning av å lære å leve på nytt. Lære å se verden med «nye» øyne. Øyne som er farget av fortiden, men som ønsker å skape nye farger i fremtiden.

Å lære og leve på nytt har helt klart hatt mange mørke og smertefulle stunder. Men gjennom å lukke noen dører har det vært mulig å se muligheter gjennom noen nye. Ikke minst har det skapt en verdifull arena for å kjenne på mestring gjennom nye utfordringer. Ikke helt valgfritt, for noen steg har man bare vært nødt til å ta, samtidig har det vært valgfritt å forsøke å hente ut noe positivt gjennom de stegene som har blitt tatt. Om jeg helst skulle vært foruten det som har skjedd? Uten tvil! Samtidig kjenner jeg en enorm styrke i å ha klart å stå gjennom noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd at jeg skulle klare.

Å ta et standpunkt i at man skal hente ut noe positivt i noe så tragisk er ingen selvfølge. Og jeg må innrømme at jeg av og til har tenkt på hva andre skulle tenke og mene om akkurat det. Jeg har likevel valgt å bruke prosessen til å lære mest mulig, og til å skape refleksjoner og styrke som jeg håper å kunne dele med andre. I en slik måte å tenke på, ligger det også en tanke om at jeg har valgt å fokusere på det jeg faktisk kan påvirke, det jeg kan gjøre noe med.

Jeg kan ikke påvirke virkeligheten, den er som den er, men jeg kan påvirke hvordan jeg forholder meg til den. Jeg har valgt å ta de små skrittene, stegene som innebærer å møte egen frykt. I denne prosessen har frykten for egne reaksjoner og følelser vært det tøffeste. Jeg har hele tiden visst at det ikke var «farlig» å gå inn i huset der det skjedde, der han tok sitt eget liv, men jeg var likevel redd for ubehaget ved å gjøre det. Det var først når jeg virkelig forstod at det var mine egne følelser jeg var redd for at ting begynte å løsne. Det var hvertfall lettere å stole på fornuften, når jeg forstod at det ikke var omgivelsene, men de følelsene omgivelsene skapte i meg som var problemet.

Å vende oppmerksomheten mot symptomene fremfor årsaken til symptomene er ganske vanlig. Men det er vanskelig å endre symptomene uten å endre på årsaken til hvorfor de oppstår. Å jobbe med mennesker som plages av fysiske og psykiske smerter har gitt meg kunnskap og bevissthet rundt vår kompleksitet. Det er mye rundt et vondt kne utover en synlig haltende gange. Det er først når vi forstår denne kompleksiteten at det er mulig å påvirke resultatet av de små skrittene vi må ta for å komme oss videre.

Livet er nå, og av og til styres livet i en retning vi ikke nødvendigvis ønsker oss. Mye kan vi påvirke, men ikke alt, og noen ganger må vi rett og slett bare klamre oss fast og bli med på både opp- og nedturer.

Jeg er her for å bli, og du er mer enn velkommen til å være med på veien videre 🙂

-Marianne-