Jeg hadde egentlig ikke planlagt å skrive innlegg i dag. Men så er det så mange tanker som stjeler oppmerksomheten min om dagen, at jeg rett og slett bare må få de ut.

Denne sommeren har vært annerledes på mange måter. Det har vært en sommer der tanker om både fortid og fremtid har gått hånd i hånd og hvor sommeren har skapt et tydelig skille mellom det som var og det som kommer.

Ferien startet med salg av barndomshjemmet, en prosess som både har vært lang og vond, samtidig helt nødvendig. Ferien avsluttes med opptrapping av hverdagen, som fra høsten av vil by på masse nytt i form av nye musikk prosjekter og prosjekt MASTER. I vinter tok jeg et valg om å søke meg inn på videreutdanning. Jeg var overhode ikke trygg på at jeg skulle komme inn, men så sitter jeg her nå 25. juli og har fått tilbud om plass på alle studieretningene jeg har søkt på. Som om ikke valget om å søke på skole var tøft nok, nå må jeg jaggu ta et valg ifht hvilken retning jeg skal gå i tillegg. Foreløpig har jeg takket ja til både master i helsevitenskap retning psykisk helsearbeid og master i folkehelsevitenskap. Ja takk begge deler egentlig, men får vel kanskje nøye meg med en om gangen 🙂

Mellom smil, bading, latter og gode opplevelser kjenner jeg dog på alt som ikke er som jeg trodde det skulle bli. Selv om solen har skint tappert og vakkert nå i flere uker fra skyfri himmel, er det som om hjertet bærer på en skygge som aldri blir borte. Den er der hele tiden, den deler ut bilder av erfaringer jeg ikke ønsker å forestille meg, bilder av en virkelighet jeg gjerne skulle vært foruten. Av og til er det fristende å skyve den til side, og av og til gjør jeg nettopp det. Nekter å forholde meg til det som dukker opp av bilder, tanker og følelser. Men av og til blir det en smugtitt, andre ganger en grundig observasjon, og noen ganger en grundig kartlegging der jeg reflekterer både rundt det jeg ser og hvordan det påvirker meg.

I det siste har det kommet mange spørsmål fra 3 åringen rundt alt som har skjedd. Hvor er bestefar? Hvem er pappaen din? Hvorfor er bestefar død? Når er bestefar ferdig med å være død? Stakkars bestefar som ligger i jorda.  Stakkars deg mamma, du kan godt få låne pappaen min.

Jeg blir helt satt ut av alle tankene som befinner seg i hodet til den lille jenta mi. Det kan virkelig ikke være lett å være liten. Jeg forsøker etter beste evne å svare så ærlig som jeg kan, samtidig forenkle og «normalisere» så godt jeg kan. Normalisere i den forstand at vi alle skal dø, at vi alle skal samme vei. Bekrefte at jeg er lei meg, samtidig forsikre om at det skal gå bra. Jeg holder fast i mine egne råd, holder fast i tanken om at det skal gå bra.

Å miste noen man er ekstremt glad i er virkelig ikke lett. Å kjenne på følelsen av at man ikke var verdt å leve for er heller ikke lett. Jeg har bestandig hatt en oppfatning om at pappa var min store helt, en som alltid ville være der, en som aldri ville forlate meg. Hvertfall ikke frivillig. Å sitte her nå vel vitende om at han valgte å gjøre nettopp det, dø fra meg frivillig er helt uforståelig. Har jeg hele livet levd på en løgn? Har jeg innbilt meg at jeg var verdifull? Har jeg innbilt meg alle de sterke båndene jeg trodde at vi hadde mellom oss? Jeg kjenner på både skuffelse og tristhet, samtidig en ekstrem smerte i at min egen far valgte å dø fra meg, lenge før han måtte.

Alle tankene over er konstruert av mine følelser og fornuften har en annen forklaring. Fornuften forsøker konstant å fortelle meg at han var syk, at han ikke lenger evnet å se forbi sin egen smerte. At han valgte å dø fordi han av en eller annen idiotisk grunn trodde det ville være bedre både for seg selv, og for oss andre. Jeg er sint,  lei meg og frustrert. Særlig i disse dager, hvor jeg samtidig kjenner på livets mange gleder og vet at han ikke lenger er her og kan oppleve de samme gode stundene sammen med meg. Sommerkvelder med bare tær, noe godt i glasset og omringet av mennesker man er glad i. 3 ting han virkelig likte godt.

Skyldfølelse er også sentralt i disse dager. Skyldfølelse over å ikke ha klart å «redde» han og skyldfølelse over å prøve å leve videre. Skape arenaer for glede, skape omgivelser og opplevelser som gir livet den meningen jeg ønsker at det skal ha. Samtidig vet jeg at det eneste riktige er å kjempe videre. Kjempe videre for at de rundt meg skal få gode dager og et godt liv. Det er virkelig ikke enkelt, men jeg prøver så godt jeg kan.

Det som har skjedd har påvirket så mange mennesker, særlig barna. De har ulike måter å håndtere situasjonen på, og ulike forutsetninger for å takle sannheten. Selv for meg er sannheten smertefull og ubegripelig. Hvordan skal da et barn kunne forstå? Det er ikke mulig å forstå. Men sammen må vi hjelpe hverandre med å akseptere livet slik det er blitt, gi slipp på fortiden og skape en verdifull og god fremtid.

Vi nærmer oss med raske skritt et år. Et år som har gått ekstremt fort og som har inneholdt ekstremt mange erfaringer. Vi har snart vært gjennom de fleste «merkedagene», vi er snart i mål med de tøffeste overgangene, og vi venner oss gradvis til den nye hverdagen.

Straks er ferien over, og overgangen til hverdag er rett rundt hjørnet. En overgang som for de aller fleste kan være tøff. Mennesker er vanedyr, samtidig er vi eksperter på å tilpasse oss. Og akkurat som vi har tilpasset oss late dager med solskinn og varme er vi overraskende godt rustet til å takle kravstore, regntunge dager og kjølig bris.

En liten ferie uke igjen til det braker løs med hverdag her i huset. Ready or not: here I come 🙂

-Marianne-